10
Hva er observasjon?
Det er stor forskjell på å se og å observere noe. Observasjon handler om å se etter noe med en særlig oppmerksomhet (Bjørndal 2002). I lærerutdanningen kan dette for eksempel skje hvis en lærerstudent observerer en undervisningssituasjon. God observasjon kan være vanskelig å få til fordi studentene ofte velger for omfattende fokusområder. Det kan for eksempel være at man vil observere for mange elever på en gang. Studentene vil ofte trenge hjelp til å konkretisere fokus. Hvis man skal observere elevsamarbeid, bør man for eksempel definere noen indikatorer på samarbeid på forhånd (Nilssen 2010).
I observasjon skiller man mellom bruk av systematiske og usystematiske metoder. Usystematisk observasjon kan bli brukt for å danne seg et førsteinntrykk. Denne informasjonen kan så bli brukt til å vurdere hva man senere vil observere. Systematisk observasjon handler om at observasjonen er planlagt og at man fokuserer på spesifikke aktiviteter. Da kan man bruke observasjonsskjema eller løpende protokoll som innebærer at man fortløpende skriver ned sine observasjoner. Observasjoner kan enten skrives ned, i situasjonen eller umiddelbart etterpå (evt. begge deler). Det er også viktig å skille mellom beskrivelsen av observasjonen og tolkningen av den. Det kan man for eksempel gjøre ved å sette opp to kolonner på et ark der man skiller mellom hva man ser og hvorfor man tror det skjer. Hvis vi vil vite noe om hva en bestemt elev bruker tiden til, kan vi notere aktiviteten til tidspunkt som er bestemt på forhånd. En annen strategi er å notere ned en bestemt type atferd hver gang denne atferden forekommer (Nilssen 2010).
Hvis studentene lager skjemaene selv, får de muligheten til å øve seg på å spisse fokus. Forholdet til selve observasjonen blir annerledes enn hvis man bare kopierer observasjonsskjemaet fra en bok. Man må også tenke gjennom hvor observasjonene skal foregå? Skal det være ute eller inne? I tillegg må man vurdere hvor lenge observasjonene skal foregå. Observasjon av samspillprosesser tar gjerne lang tid, mens det kan gå relativt raskt å kartlegge elevens leseferdigheter. Å observere en elevs leseutvikling vil derimot kreve observasjon over en lang tidsperiode, men hver observasjon vil ikke nødvendigvis ta så lang tid. Samtidig vil man ofte ha begrenset med tid til rådighet. I tillegg må man bestemme seg for om man vil delta i situasjonen eller ikke (Nilssen 2010).
Man bør dessuten være oppmerksom på at det er feilkilder i observasjon. Det er ofte lettere å fremheve det positive enn det negative. En grunn er at lærerstudentene som regel vil ønske å ha et godt samarbeidsforhold. En annen feilkilde er at vi har en tendens til å overdrive første- og sisteinntrykket av personer vi treffer. Observatørens egne bakgrunnserfaringer og fordommer vil dessuten kunne innvirke på hva man faktisk ser (Nilssen 2010).
Observasjon i praksisveiledningen
Observasjon inngår som en sentral del av lærerens yrkesutøvelse. Det er derfor viktig at lærerstudenten utvikler evnen til å legge merke til hver enkelt elev. Vi bør vite noe om hvem barna er, hvordan de tenker og føler, hvordan de samhandler og utvikler kunnskap på ulike fagområder. Nye lærere er gjerne ikke så oppmerksomme på hvor forskjellige elevene er. De kan lett falle inn i en lærerrolle der de ønsker å overføre kunnskap. Gjennom observasjon vil man i stedet kunne utvikle et mer variert bilde av elevgruppen. Det blir lettere å se på klassen som en samling enkeltindivider som har rett på opplæring tilpasset sitt nivå (Nilssen 2010).
Praksisveilederen Sara mener lærerstudentene ikke bare skal observere elevene, men også bli kjent med dem. En av hennes lærerstudenter har gjort følgende observasjon av en elev: “Spesielt synes jeg det jeg observerte om Per og Jan var interessant. Per begynte det hele med å være først med å gjette navnet på en sekskant, så han vokste på dette, og spillet ble også mer moro for ham når han følte at han mestret noe. Det hele endte med at han var svært ivrig og til slutt vant spillet. For første gang siden jeg kom til denne klassen opplevde jeg Per som en av dem som tok styringa! Kjempemoro!
Da de var ferdig med spillet, satte de seg ned med brodering. Og som vanlig hadde Jan store problemer med dette. Jeg foreslo at kanskje Per kunne lære ham dette. Per, som enda svevde på at han hadde mestret spillet bedre enn de andre, tok denne oppgaven med storm og lærte Jan å brodere på et blunk! Begge guttene var svært stolte av dette, og mens Per satt med et stort smil rundt munnen og var fornøyd med seg selv, gikk Jan rett til Mari og viste henne hva han nå fikk til.
Spennende å se to forskjellige måter å vise sin stolthet på. Jeg har en masse tanker akkurat om dette, og hvor viktig selvfølelse er for læring, hvor mye elevene kan lære av hverandre og hvor mange roller en elev kan befinne seg i osv., men jeg må få fordøyd disse inntrykkene før jeg kan spinne noe videre på det, det var i alle fall utrolig morsomt og spennende å få erfare dette. Det var tydelig hvor mye Per blomstret da han følte at han mestret dette spillet, han presterte da også mye mer enn jeg hadde sett ham prestere før. Dette tror jeg har sammenheng med at når en føler seg vellykket med noe, så smitter det over på andre ting også” (Nilssen 2010: 117).
Nilssen (2010) mener det er viktig at studentene får observere undervisningspraksis og særlig samspillet mellom lærer og elev. Studentene må lære å studere elevenes læring. Hvis ikke risikerer de bare å bli opptatt av egen fremføring og det å holde disiplin i klasserommet.
Lærerstudenten Eli mener hun har lært mest i praksis av å observere samspillet mellom praksisveileder Sara og elevene i undervisningen. Eli ser at elevene tør å prøve seg i matematikken selv om mange elever har prestasjonsangst. Sara legger vekt på at lærerstudentene skal se henne undervise. Hun vet hun fungerer som en rollemodell, men hun understreker overfor studentene at hun ikke vil tvinge dem til å undervise på en bestemt måte. Derfor bør studentene også få observere flere praksisveiledere som underviser på ulike måter. Innenfor en mesterlæretradisjon vil observasjon og imitasjon av den erfarne yrkesutøver ha en sentral plass i veiledningen (se i kapittel om mesterlære) (Nilssen 2010).
I tillegg er det er viktig å sikre integriteten til de vi observerer. Dette gjelder særlig hvis barn er involvert. Ofte vil observasjon bli brukt som dokumentasjonsmetode i forhold til skriftlig innleveringsarbeid i lærerutdanningen. Systematisk innsamling av materiale over tid vil kreve samtykke fra foresatte. Hvis observasjoner og videoopptak blir gjort som FoU-arbeid, må man søke Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) om tillatelse. Det blir stilt strenge krav til hvem som skal ha tilgang til opptakene og hvordan de skal slettes. Det kan derfor være lurt å anonymisere observasjonene med en gang (Nilssen 2010).
Kilder
– Nilssen, V. (2010) Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.
