10 Å få råd i veiledningen

Små og store problemer

Når det gjelder å få råd, skiller Lauvås og Handal (2000) mellom små og store problemer. Et lite problem kan formuleres presist. Hvis veileder forventer en slik presis problemformulering av veisøker, får man ofte bare frem de små problemene. Da er det også langt lettere for veisøker å ta imot gode råd. Ved store problemer klarer man gjerne ikke formulere hva problemet egentlig dreier seg om. Det er den subjektive opplevelsen av problemet som er utgangspunktet. Blir problemet sett på som stort og uløselig, er det heller ikke naturlig at probleminnehaveren endrer oppfatningen sin uten videre. Lauvås og Handal (2000:149) viser til en variant av Bernes (1964) ”Why-don’t-you-yes-but”-spill:

En venn ringer på døra sent på kvelden og ber deg om å sette på tekanna. Han trenger sårt noen å snakke med, og måten han sier det på, gjør det tydelig at dette kommer til å ta tid. Du hører på hva det dreier seg om. Du fornemmer en slags forventning om at du skal bekrefte at dette ikke var småtteri. Dette var ikke lett! Vel, du får vel trå til og forsøke å gi noen råd. Det går ikke an å sitte og lytte hele tiden, heller: ”Kanskje du kunne prøve å (…)?”. Svaret er ikke langt unna det forrige: ”Jo, det kunne jeg nok gjøre, men (…)”. Etter neste runde er mønsteret blitt helt tydelig. Du prøver deg med nok et godt råd: “Hvorfor gjør du ikke det?”. Nok en gang er svaret positivt avvisende: “Nei, men (…)”.
Ut på natta tar din venn farvel og sier, tilsynelatende oppriktig, at ”det var så godt å få snakket med noen om dette”. Og du kan ikke akkurat tvile på det, men likevel står du igjen som et stort spørsmålstegn. Du prøvde, så godt du kunne, å komme med noen råd (Lauvås & Handal 2000:149).

Lauvås og Handal (2000) mener dette kommunikasjonsspillet uansett vil føre til utmattelse. Vennen ber om råd, men har ikke tenkt å følge noen av rådene. Hvis problemet er veldig stort, kan man ikke redusere problemet til en bagatell. Da innrømmer man samtidig at problemene kanskje ikke var så store allikevel. Poenget er at selv om man ber om råd, er det altså ikke sikkert at man egentlig ønsker å få råd.

Ifølge Lauvås og Handal (2000) handler veiledning ikke om man skal gi råd eller ikke. Utfordringen er heller å finne ut når og hvordan man skal gi råd. Rådene bør helst ikke komme for raskt, dvs. før kartleggingen og problemanalysen. Det virker som om mange har den dårlige vanen at de prøver å huske et tilsvarende problem. Derfor begynner man gjerne raskt med å fortelle hvordan man gjorde det selv i en tilsvarende situasjon. Indirekte vil man da kunne signalisere at man liker bedre å fortelle om egne opplevelser i stedet for å ta problemet på alvor. Det er vanlig at veisøker vil være mest opptatt av å få noen gode råd som kan fungere i praksis. Veileder kan lett bli fristet til å innfri dette ønsket. Veiledningen blir da en kort seanse. Veisøker blir glad for å få rådene, og veileder er stolt av seg selv.

Det blir annerledes om veileder først gjør sitt beste for å prøve å forstå saken (jmf. aktiv lytting). En tommelfingerregel i veiledning kan derfor være å vente med å gi råd selv om personen ønsker det.

Se også

– Avklare forventninger. (Opplæringsvideo)

Kilder

– Berne, E. (1964). Games people play: the psychology of human relationships. New York: Grove Press.
– Lauvås, P. & Handal, G. (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen akademisk.