18 En narrativ tilnærming til veiledning

Hva er narrativ veiledning?

Å forteller historier rundt leirbålet har vi gjort til alle tider.

I narrativ veiledning forsøker man å gi veisøker muligheten til å fortelle hva som virkelig betyr noe for vedkommende i livet. Veiledningen tar utgangspunkt i de historier om egen identitet som veisøker tar med seg til veiledningen. Veileder vil forsøke å hjelpe veisøker til å videreutvikle sin egen historie. Målet er å bevege veisøker fra en problemhistorie til en mer foretrukket historie om seg selv. Det blir viktig å skape forbindelser mellom erfaringer i nåtid, fortid og fremtid. Dette kan potensielt utløse alternative historier som kan berike veisøkerens videre liv. Veileders oppgave er å bidra til å gjøre slike oversette erfaringer og historier mer tilgjengelige, slik at de kan bli en integrert del av veisøkerens identitet (Morgan 2005, Winslade & Monk 2008, White 2007).

Ordet narrativ er avledet av det latinske ordet ”narrare” som betyr å gjøre kjent eller å fortelle. Et narrativ er en logisk struktur for å formidle en historie, enten det er en tradisjonell tekst eller en film. Hver hendelse i et narrativ står i et direkte påvirkningsforhold til den forrige hendelsen gjennom handlingssekvenser. Historisk sett har narrativ teori primært fokusert på ulike strukturelle og formelle sider ved en fortelling. I dag blir denne teorien brukt innenfor stadig nye fagområder som historie, sosiologi, psykologi og sosialantropologi.

Det narrative kan også ses som en metafor. Denne beskriver at vi mennesker opplever og erfarer våre liv gjennom de historier vi selv og andre forteller om oss, og som vi oppfatter som virkelighet. Mennesket skaper således mening i livet ved å organisere egne opplevelser i metaforer, fortellinger og diskurser. Vårt liv er en myriade av hendelser og situasjoner, og vi gir oppmerksomhet til noen slike hendelser og situasjoner som har hatt betydning i livsløpet. Når vi setter sammen bestemte hendelser og handlinger fra livet i en kjede av årsak og virkning, så skaper vi mening og identitet. Kunnskap om selvet er innleiret i fortellinger om oss selv og disse historiene former livet vårt videre. Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene. Det er alltid et mulig samspill mellom det vi gjør og de tanker, følelser og hensikter som handlingen referer til (White 2006, White 2007).

Et enkelt narrativ kan for eksempel omfatte en orientering om nåværende situasjon, en forklaring, en komplikasjon eller en krise. Mer komplekse narrativer kan ha mange høydepunkter. Ifølge Gjems (2007) vil veisøkerens presentasjon av veiledningstema ofte ha en narrativ struktur uavhengig av om man bruker en narrativ tilnærming til veiledningen eller ikke. Veisøkerens fortellinger vil alltid bygge på et spesifikt perspektiv og verdigrunnlag. Fortellingens store styrke ligger i at den alltid vil få frem fortellerens holdninger, verdier og tro. Det kan gjelde både en muntlig fortelling eller en skriftlig praksisfortelling som inngår som en del av et veiledningsgrunnlag. Det vil imidlertid alltid være fare for blinde flekker i fortellingen som bidrar til en ensidig og forenklet meningskonstruksjon (Gjems 2007:167).

Teoretiske inspirasjonskilder

Den narrative veiledningen har sin opprinnelse i blant annet den amerikanske psykologens Jerome Bruners ideer om at mens livet går sin gang, organiserer og tilskriver vi det mening gjennom fortellinger. Jerome Bruner (1991) mener mennesket konstruerer verden gjennom to hovedformer: den logisk-paradigmatiske tenkemåten og den narrative tenkemåten. Disse tankeformene påvirker hvordan vi forstår virkeligheten og organiserer erfaringene våre. Den narrative tenkemåte tar utgangspunkt i at mennesker tenker på samme måte som fortellingen er bygd opp. Vi organiserer våre erfaringer kronologisk etter hverandre med en start, et høydepunkt og en slutt i et lineært narrativt mønster.

Det er dette som er grunnen til at fortellinger inngår som en del av alle menneskelige kulturer, enten det er myter, sagn eller legender. Fortellingens vesentlige kjennetegn er at den retter seg mot et mål i en bestemt rekkefølge. Den har også en begynnelse med en handling som utløser hendelsesforløpet. Det som skaper historien er at det er noe usedvanlig eller uventet som skjer som krever en forklaring. Det er med andre ord noen utfordringer som må løses. Fortellinger er ikke objektive, men derimot fortalt fra et subjektivt perspektiv i en bestemt tid og situasjon med konkrete personer. Når vi forteller en egenopplevd historie til andre, blir den først og fremst vurdert ut fra om den er sannsynlig eller troverdig i den forstand at den ligner livet. Denne narrative tenkemåten stiller derfor ikke krav til sannhet eller logisk forestillingsevne, men krav om poetisk fantasi. Det er fantasien vår som gjør at vi kan lage gode og troverdige historier. Det er også denne narrative tenkemåten som bidrar til at vi opplever livet som meningsfylt (Bruner 1991).

Kjennetegn ved veiledningsmetoden

Som utgangspunkt handler den narrative veiledning om å veilede mennesker som har en personlig eller yrkesfaglig utfordring. Narrativer bidrar til å skape sammenheng og mening rundt alle de erfaringer vi gjør oss. Et narrativ kan sammenlignes med et mentalt kart som vi tegner og styrer vårt liv ut fra. Den narrative veiledningsmetode har hentet mye av sin inspirasjon fra narrativ terapi, spesielt representert ved den australske familieterapeut Michael White (White 1995, White 2006, White 2007, White & Epston 1990). Ifølge Winslade & Monk (2008) må den narrative veileder være aktivt spørrende overfor veisøker. Veilederen må velge ut aspekter ved veisøkerens samtale som kan bli gjenstand for nærmere undersøkelse og potensielt være et redskap for å skape en alternativ historie. Winslade & Monk (2008: 83-84) foreslår at veileder benytter følgende veiledningsstrategi:

– Legg vekt på alternative handlinger som ikke passer med problemhistorien. Spør hvordan veisøker gjennomførte disse handlingene og hva de tenkte på i etterkant. Dette kan bidra til at personen i større grad opplever seg selv som aktør i eget liv.
– Spør etter tilsvarende alternative handlinger i den senere tid.
– Spør etter egenskaper eller verdier som er nødvendige for å gjennomføre alternative handlinger. Søk etter beskrivelser av det som er nødvendige for slike handlinger.
– Dersom det ikke blir vist til fullstendige alternative handlinger, så kan man spørre etter intensjoner eller ønsker om å handle i alternative retninger.
– Be veisøker om å gi den alternative fortellingen et navn.
– Finn andre tilhørere til den alternative fortellingen, som kanskje har verdsatt eller bidratt til veisøkerens handlinger.
– Skap forbindelser mellom begivenheter innenfor et alternativt handlingsforløp.
– Spør om veisøker er tilfreds med den alternative historien og eventuelt hvorfor.
– Avbryt dersom samtalen vender tilbake til problemhistorien.
– Be veisøker tenke over hvilken retning livet ville tatt dersom den nye historien fortsatte sin utvikling. Spør om hvilke skritt veisøker eventuelt er i ferd med å forberede.
– Oppmuntre veisøker til å lage hypoteser om hvordan fremtiden kan forløpe, dersom den alternative historien får mer plass.

Winslade og Monk (2008) mener den nye alternative historien bare blir en del av personen dersom det er et publikum til stede som forstår og verdsetter veisøker. De understreker derfor viktigheten av å invitere betydningsfulle andre til å være til stede under veiledningsmøtene. Det kan være familiemedlemmer, lærere eller klassekamerater. Veileder skal tilrettelegge situasjonen slik at publikum medvirker til anerkjennelse og verdsettelse av den nye historien etter hvert som den vokser fram.

Se også

– Jerome Bruner.
– Narrative therapy.
– Praksisfortellinger.

Kilder

– Bruner, J. (1986). Actual Minds, Possible Worlds. Cambridge, MA: Harvard University Press.
– Bruner, J. (1990). Acts of Meaning. Cambridge: Harvard University Press.
– Bruner, J. (1991). The Narrative Construction of Reality. Critical Inquiry, 18:1, 1-21. Artikkel
– Epston, D.; White, M. & Murray, K. (1992). “A Proposal for Re-authoring Therapy: Rose’s Revisoning of her Life and a Commentary”. I S., McNamee & K.J. Gergen (Red.), Therapy as Social Construction. London-Newbury Park-New Delhi: Sage Publications.
– Gergen, K. & Gergen, M. (2004). Social Construction: Entering the Dialogue. Chagrin Falls, Ohio: Taos Institute Publications.
– Gjems, L. (2007). Meningsskaping i veiledning. T. Kroksmark & K. Åberg (Red.), Veiledning i pedagogisk arbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
– Lundby, G. (1998). Historier og terapi. Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Oslo: Tano Aschehoug.
– Morgan, A. (2005). Narrative samtaler. København: Hans Reitzels Forlag.
– Rogoff, B. (2003). The Cultural Nature of Human Development. Oxford: Oxford University Press.
– Winslade, J.M. & Monk, G.D. (2008). Narrativ vejledning i skolen. København: Corwin Press Inc. & Dansk Psykologisk Forlag.
– White, M. & Epston, D. (1990). Narrative Means to Therapeutic Ends. New York: Norton.
– White, M. & Morgan, A. (2007). Narrativ terapi med børn og deres familier. København: Akademisk Forlag.
– White, M. (2006). Narrativ praksis. København: Hans Reitzels Forlag.
– White, M. (2006). Narrativ teori. København: Hans Reitzels Forlag.
– White, M. (1995). Re-Authoring Lives. Adelaide, Australia: Dulwich Centre Publications.